Full flex

Hadde det ikke vært fint om boligene kunne forandre seg? Akkurat sånn som livet.


Det fascinerende er at når søttitallets progressive og antiautoritære arkitekter tenkte fleksibilitet, så tenkte de systemer, standardisering og masseproduksjon. Prakteksempelet er Skjettenbyen i Skedsmo, hvor det ble bygd over tusen rekkehusboliger basert på et system av enkle moduler som kunne kombineres på nesten uendelig mange måter. Innvendig kunne veggene flyttes, og husene ble levert med en egen brukerhåndbok.

Den tanken opptok mange arkitekter på 1970-tallet. De så tilbake to tiår med storstilt boligbygging og en enorm heving av boligstandarden. Men selv om de så mye fint, så var de ikke helt fornøyd. For passet egentlig alle de nye boligene til de som skulle bo der?

Blant kritikerne var arkitekt Thorbjørn Rodahl, og han var ikke nådig når det gjaldt etterkrigstidens boliger. De var bygd for «mannen på 30–40 år med pen kone og to barn i en koselig familiesituasjon», hevdet han i et intervju i 1970. Boligbyggerne sto i fare for å bli autoritære og reaksjonære, fortsatte han, med mindre de begynte å bygge mer «menneskevennlige» boliger. Rodahl uttalte seg som formann i det nyoppnevnte Opplysningsrådet for fleksible boliger.

Opplysningsrådet skulle bidra til å utvikle boligtyper som kunne tilpasses forskjellige behov, livsstiler og livsfaser. Ungdommer, enslige, eldre og familier som ønsket å bo flere generasjoner sammen – det var mange som ikke fikk sine boligbehov dekket, ifølge rådet. Rådet så for seg en fremtid der husene tilpasset seg menneskene, og ikke omvendt, og ville ha boliger som kunne vokse og krympe og omformes i takt med det mangfoldige livet som skulle utspille seg inni dem.